Andakt: Bønnens glede

"Er Gud for meg, så trede meg hva der vil imot, jeg kan i bønnens glede det felle under fot", synger vi med Brorson. En venn av meg undret på dette med bønnens glede. Han kjente den mest som en plikt. Kanskje noen kjenner seg igjen?

"Dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham", sier Jesus og fortalte dem at de alltid skulle be og aldri gå trett. På en måte er altså bønnen en plikt, vi gjør det fordi Jesus vil det. Hvordan så kjenne på bønnens glede? 

bønnen som plikt

Hinderet er kanskje selve pliktfølelsen. Vi ber ikke fordi vi lengter etter Gud slik vi lengter etter en kjæreste, vi ber fordi vi vet at vi bør. Psykologer kan si mye om alle våre "bør" og "skal",  som vi har fått med oss fra vår oppdragelse. De kan hjelpe oss med å gi slipp på de programmerte "bør"-ene så vi blir frie mennesker. 

Men også Jesus vil sette oss fri, det er hans mål for oss. Hans oppfordring til bønn er ikke noe vi MÅ, men en mulighet til å være i kontakt med livets kilde. 

Bønnen som mulighet

Når vi er i nød, kjennes det ikke som plikt, men som en mulighet. Bønnen viser oss da en tro som i hvert fall håper på hjelp. At vi ber, viser at vi ikke har gitt opp. Vi tror det er hjelp å få. At det er En som kan hjelpe. 

Søren Kierkegaard sier noe om dette i boken "Liljen på marken og fuglen under himmelen. Tre gudelige taler", Verbum 2015, først utgitt i 1849: 

"Hva skjedde ham så hvis han ba inderlig? Det forunderlige skjedde ham; etter hvert som han ble mer og mer inderlig i bønnen, hadde han mindre og mindre å si, og til sist ble han helt taus. Han ble taus, ja det som om mulig enda mer enn taushet er motsatt av tale, han ble en hørende. Han mente at det å be er å tale; han lærte at det å be ikke bare er å tie, men er å høre. Og slik er det; å be er ikke å høre seg selv tale, men er å begynne å tie, å bie, til den bedene hører Gud." 

Flere enn Kierkegaard har ment at å be er å tale, og det er det jo når vi er i nød. Men han lærte seg altså at å be først og fremst er å være stille og å høre/lytte. ”Gud besøker oss hele tiden, det er bare så sjelden vi er hjemme”, har en vismann sagt. 

Stillhetens befrielse

For meg har bruk av stillheten blitt en befrielse fra bønnens tunge plikt. Det har jeg bl.a. lært av Arnold Eidslotts dikt: 

Vær stille 

For håpets skyld vær stille.

Han som tier bak dørene, vet hva du trenger. Vær stille. 

For stillhet er din føde. 

Og du skal ikke sulte.

Ofte ber vi uten å ta oss tid til å høre om det er noe svar. Og det er det jo selv om Han som regel ”tier bak dørene”. Han vet jo hva vi trenger og vi kan ha tillit til det og bare være stille.

I den daglige stille stund ligger håpet om bønnens glede. Der kan vi øve oss i å lytte. Gud vet hva vi trenger, så bare slapp avmed å nevne alt det. ”Han som tier bak dørene” gir seg likevel til kjenne om vi lytter, om vi merker oss alle tegn på de velsignelsene vi får del i.